En tirsdags kveld..

Det er fantastisk å se hvor mange fine mennesker jeg har rundt meg. Så mange gode ord, meldinger og telefoner. Og så mye omtanke! Det varmer utrolig masse!

I dag er det tirsdag. Min mann, Petter; er i Bergen til i morgen. Så jeg har "alene-hjemme-kveld" (guttene er jo her, men de sover).

Med en gang jeg blir for lenge alene, kommer tankene veltende, og tårene likeså.

Jeg er så ufattelig lei av å være lei. Blir bare så sliten av det! Men det er vel bare sånn det skal være akkurat nå.

Jeg graver meg ikke ned i sorgen, og jeg gjør mange ting som får tankene over på noe annet. Men mamma dukker opp i så mange sammenhenger allikevel. Og, som sagt, når jeg er aleine er det vanskelig å tenke på andre ting. 

Jeg har ikke vært på sykehuset i dag. Men jeg var der i går. Da var mamma i ok form og ok humør. Hun hadde på seg sine egne klær, og  hun ville gjerne trille en tur i rullestolen. Utrolig godt å få sånne dager og! Hun har vært bedre hele denne uken. Mer tilstede (ikke så over-medisinert), og mindre deprimert.

Sykehuset har søkt om å få henne over på "Lindrende enhet", et slags hjem der hun kan bo og trene seg litt opp. Så snakker de om å sende henne hjem etterpå, hvis det går. Og så har hun "åpen retur" til sykehuset, slik at hun kan legge seg inn igjen når som helst, når det begynner å gå dårligere igjen. Håper det går! Slik at hun kan få være litt hjemme og ha litt "hverdag" igjen. Hun har vært på sykehuset i 5 uker nå.

I går var jeg på dobbelt sykebesøk. Min farfar har også blitt innlagt nå. Kreft hos han og. Men han er tross alt 84 år, og har ikke tatt godt vare på seg selv. Det gir ikke samme følelsen av håpløs urettferdighet, det å høre at han er syk. Men det er veldig trist, selvfølgelig!

Jeg har funnet min terapi i livet: Jogging. Jeg kan ikke få sagt det nok, hvor fantastisk godt det gjør meg! Jeg har sagt flere ganger nå, at jeg er helt sikker på at jeg sparer en masse penger på både fysioterapi og psykolog, takket være den løpingen. Når jeg løper, kobler jeg av tankene, musikk i ørene, sirkulasjon i kroppen, en fantastisk god følelse!! Jeg kjenner ikke at nakken er stiv, at hodet verker eller at alt er leit. For en herlig medisin!! Så jeg er litt "hekta" for tiden. men det må vel bare være bra!? :-)

Jeg skrev et dikt i stad. Ikke noen proffe verselinjer akkurat. Men det hjelper. Det er litt terapi i dette og; å skrive om det som er vanskelig.

TIL MAMMA:

En mamma som deg, så god og så snill.

Du bryr deg om alle, og får mye til.

Så glad i oss alle, det vet vi så godt.

Du gir av deg selv og det er så flott.

Vi sørger fordi din sykdom er vond.

Du blir ikke frisk, skjebnen er ond.

Tårene triller og alt er så leit.

Men dager innimellom går det jo greit.

For vi bruker den tiden som er her og nå,

til å ta vare på hverandre, og til og sammen stå.

Vi vet ikke hvor lenge du blir her hos oss.

Men mens du er med oss, skal vi nok sloss.

For at du skal få ha det så godt som du kan,

Og for at vi skal dele så mye det går an.

Glad i deg mamma, min støtte og min venn.

Jeg håper vi har mange gode dager igjen!

Lena.