Et år...

Et år har gått...

Et år, mamma. Et år uten deg. 10.12.2011 gikk du bort. Denne dagen står som et vondt minne. Helt umulig å glemme og fortrenge, altfor vond å huske og hente fram. 

Det føles så rart, og så tomt. At det har gått så lang tid, eller så kort, siden du var her.

Vi handlet julegaver sammen, var på julemarked, pyntet huset ditt. Alt som handlet om juleforberedelser i fjor, var du med på. Jeg vet ikke hvor mye du visste. Visste du at du ikke ville være med oss igjennom julen?  Var det derfor du fikk det så travelt med å få alt klart, slik at vi skulle få en best mulig juletid selv om du ikke var her? Vi visste nok alle at det begynte å bli knapt med tid. Men vi trodde og håpte at du skulle bli med oss gjennom desember. Plutselig ble du så mye dårligere, plutselig mistet vi alt håp, og så ba vi bare om at du skulle slippe taket og få fred. Og så var det over. Så stille, så tomt, så FRYKTELIG vondt. 

Jeg fant fram talen jeg holdt i begravelsen, den begynte slik:

"Kjære mamma.

Jeg har fortsatt mye jeg ville sagt deg. Hvis du bare var her. Men jeg er så utrolig glad for at vi fikk den siste tiden sammen, når vi visste hvilken vei det gikk. For da var det lite som forble usagt.

Jeg fikk sagt til deg, mange, mange ganger at jeg var utrolig glad i deg. Jeg fikk fortalt deg at du hadde vært en fantastisk mamma for meg og mormor for guttene mine. Og jeg fikk vært masse sammen med deg og vist deg at jeg satte enormt stor pris på deg.

Men det er ikke nok. Du er borte og det er altfor tidlig. Vi har snakket om det Atle, Hege og jeg, at det føles så tomt. Det er et stort tomrom etter deg, som ingen kan fylle. Du betydde så mye, for så mange.

Og selv om du var liten, og helst ikke ville synes så godt. Så var du enorm. Du var utrolig, du var fantastisk....".

Nå er det desember igjen, og vi skal forberede og feire uten deg. Og vi er flinke! Vi klarer oss, holder motet oppe og fokuserer på alt som er fint. Du har gitt oss så mange gode tradisjoner og så mye fint som vi vil føre videre. Det er det vi MÅ fokusere på, og det er det vi prøver på. Men dager som denne kan jeg ikke "skru av". Allikevel har også dette vært en god dag, på mange måter.

Vi tre søsken har vært sammen, gått tur, pratet, mimret. Vi var på graven og tente lys og la på en krans, vi besøkte mormor. det har vært fint. 

Guttene mine kjenner ikke datoen, for de er det ikke noe å forholde seg til, så jeg har heller ikke snakket med de om at dette er "et-års-dagen". De får en god desember, og DET er jeg glad for! Mye takket være deg, mamma. Fordi du aldri ville tilgitt meg om jeg ikke gav guttene en fin juletid, og fordi du har lært meg alt om hvordan man kan skape gode opplevelser i denne tiden :-)

Jeg lover at neste desember skal bli enda bedre, men jeg kan aldri love at ikke minnene også vil gjøre vondt. Fordi du skulle vært her, fordi jeg savner deg så utrolig ofte, fordi du betydde så utrolig mye. Et år tar ikke bort smerten, men det hjelper. Tiden leger sår. Jeg er sterkere, jeg tåler mer. Og alt går fremover. Sakte men sikkert...

Klem fra Lena.

Snart bra..

Jeg leter etter styrken som jeg vet jeg har. 

Den har sviktet meg en stund, jeg føler meg tom og rar. 

Det nytter lite å gi opp, og å kjenne på all motgang. Men kropp og sinn har hver sin vilje, og smerten ble for lang. 

Vondt i hodet, vondt i rygg, tom for krefter, tom for mot. Oppi hodet føles det som et eneste rot. 

Jeg vet jeg har det godt, livet mitt er flott. Men noen sa i fra, det var en pause jeg måtte ha. 

Jobber med å hente meg inn. Satser på å finne ro, i både kropp og sinn. 

Vil så gjerne klare alt, men det er visst ikke vanlig, har jeg blitt fortalt.. 

Mye har skjedd på liten tid, jeg har møtt det meste med mot og flid. Trodde det var noe jeg mestret, men til sammen ble jeg for hardt testet. 

Hver sin måte å takle det på, det var visst noe jeg måtte forstå. 

Tror nok jeg snart vil føler meg bra. Det er jo krefter og vilje jeg pleier å ha!

LENA.

Tid for oppdatering..

Nå er sommeren på hell, 

men dette er en vakker sommerkveld. 

Vi nyter alle stråler solen sender. 

Det kan fortsatt planlegges en grillfest ute, med venner. 

Men litt og litt blir solen mindre het. 

Og høsten starter, det er noe alle vet. 

Vi holder fast i siste sommerkveld, 

og gleder oss snart med lengsel, til vinteren er på hell.. :-) 

Oi, det var ikke et av de bedre diktene jeg har laget... :-)))

Håper alle har hatt en vidunderlig sommer! Nå har hverdagen slått til igjen, og livet går inn i vante spor..

Min sommer har vært fantastisk! Vi har vært på Filippinene, som er et helt utrolig, flott, godt, varmt, spennende, annerledes, fattig og kontrastfylt land! Vi er alle enige om at dette har vært tidenes ferie! Og vi skal helt definitivt tilbake om noen år. For en opplevelse!

Nå er det rutiner, travle ettermiddager, opptatte helger og dårlig samvittighet for at jeg er en altfor travel mamma som gjelder..
Og så skal det trenes nesten hver dag og.. Jammen er det på tide at Lottoen slår til snart! Det viktigste jeg skal kjøpe meg da, er MER FRI! Tenk å kunne jobbe redusert, ca. 50%. Å, himmel, det hadde gjort GODT!

Sånn ellers... Det går bra. Alt er STRÅLENDE med mann, barn, hus, jobb, venner. Det er mer enn man kan ønske seg :-)

Jeg klarer allikevel å være litt lei og "tungsindig" oppi alt dette flotte.. Denne uken er nok litt ekstra lei. Var i begravelse på onsdag. Det var min manns farmor, guttenes oldemor som ble gravlagt. Hun var en gammel dame. Hun hadde ikke mer å leve for, etter at hun mistet mannen sin i vår har hun vært trist og blitt dårligere og dårligere. Helt greit. Naturens gang. Men trist uansett.

Det som gjør det vanskelig er vel det at dette var min femte begravelse på 8 måneder nå.. Og hver gang ripper det opp vonde minner og sterke følelser. Det får ikke gro i fred.. Og så er det en del annet som foregår rundt oss som er vanskelig. Som gjør at jeg ikke klarer å senke skuldrene ordentlig. Sover dårlig, grubler mye og har en lei hodepine som ikke vil gi seg.. Det må vel snart være slutt på "vanskelige tider" nå. Det går seg nok til :-) Og jeg nekter å være negativ. Jeg VIL være positiv og optimistisk. DET GÅR BRA :-)


Og det går jo BRA også! Mye går mye bedre!! I dag var Jonatan og Pelle med meg ned til mammas grav og pyntet og luket. De har ikke vært med meg ned siden begravelsen hennes. Har ikke villet spørre de heller. Jonatan har vært så enormt følsom rundt ALT som har med mormoren sin å gjøre.. Men i det siste, etter sommerferien, virker det som han endelig kan prate litt uanstrengt om henne. Vi kikket til og med på bilder av henne her om dagen. Det har nesten vært for vondt fram til nå.

Jeg tenker fortsatt på henne daglig, og savnet er der. Sterkt mange ganger, men oftere bare som en svak, vond lengsel..

"If I had a single flower for every time I think about you, I could walk forever in my garden".  ~Claudia Ghandi

Vi har MYE kjekt foran oss også nå. Mye å se fram til :-) Allerede i morgen skal jeg avgårde på hyttetur med skjønne venninner og forenings-venninner fra ungdommen. Vi skal på spa og hyttetur med vin og god mat. Det blir garantert en suksess!!! :-)

Til uken har guttene her bursdag, så da blir det opptil flere bursdagsfeiringer og selskap :-)

Neste helg blir det hyttetur og sauesanking!

Og helgen etterpå er det jentetur til Oslo, hotell hele helgen og KK-mila (løp) på lørdagen :-))

GØY!!

Livet er i grunnen ganske så fin, fint :-)

Ønsker dere alle en FORTRYLLENDE god helg!!!!

STOR klem,
Lena.

Lenge siden sist..

Lenge siden sist.. Det er kanskje et godt tegn? Har ikke hatt lyst og behov for å "tenke høyt" i det siste.

Det har gått fint en stund nå. Veldig mye å gjøre i hverdagen, travle tider og masse annet å tenke på. 

På mandag var det begravelse igjen. Farfar gikk bort for ca. to uker siden. Han ble 84 år, så han har levd lenge og vel, heldigvis. Var veldig mye hos ham de tre siste ukene. Fikk pratet mye, sagt det jeg ville si. Fikk tatt farvel. Han var en god farfar for meg. Akkurat sånn en farfar skal være.

Vet ikke om det har med begravelsen å gjøre, eller mye tid på sykehus og sykehjem igjen. Eller hva som gjør at  det er så vanskelig igjen nå. Den siste uken har jeg vært helt "utafor". Er utrolig lei meg. Kommer plutselig på at mamma faktisk ikke er her. At det er virkelig. At hun burde vært her. 

Ser henne for meg så ofte. Savner henne så sårt. 

Tårene ligger på lur hele tiden. Men jeg prøver å holde igjen. Prøver å tenke positivt. Tenker på alle de gode, flotte minnene. Fokuserer på det som er bra. Jobber med meg selv.

Det er bare litt utmattende, og vondt. Men det går nok over. Det er sikkert enda en "naturlig" reaksjon. En periode som jeg skal igjennom. 

Kjenner at jeg ikke vil si for mye om hva jeg tenker og føler heller, for jeg burde vel komme videre nå. Har liksom vært "stakkar" nok nå. Vil ikke det. Orker ikke det. Jeg har jo så mye bra her. Så nydelig familie og venner. Så mye godt. Må bare fokusere på det! Det går snart bedre igjen. Helt sikkert :-)

Det er vårdag i skogen, det spirer og gror... :-) 

I morgen er det Siddisløpet. Må jo ha krefter til det! :-) Fint vær skal det også bli! :-)

God helg, god vår :-)

Lena.

...dikt?.....

Glede, sorg, latter, tårer, energi, utmattelse.. Hånd i hånd, dag etter dag. Glede og energi tar mer og mer over. Sorgen tar enda sin plass. Tårene kommer fortsatt på besøk. Men latteren sitter lettere, smilene kommer oftere fram og når øynene. Jeg lagrer minner, ser på bilder, drømmer og tenker. Men jeg er mer og mer her og nå, og ser fremover. Livet går videre og du er med oss, aldri mer fysisk, men for alltid i våre tanker.

 Alltid. 

God morgen :-)

God morgen :-)

Det er lørdags morgen, og ute er det grått og vått.

Jeg er snart klar for spinning-time. 

I dag flytter min farmor inn i mammas hus..

Det ble bestemt litt i "hui og hast". Huset er fortsatt ikke "gjort opp". Vi venter på en skikkelig takst før banken kan avgjøre om vi kan kjøpe det eller ikke. Men farmor trengte et sted å bo, litt kjapt, så nå bare avgjorde vi at hun kunne få flytte inn, så lenge hun vet at det kan bli for kun kort tid. 

Jeg var der inne og ryddet litt i går. Det er jo stort sett tomt, og ryddig. Men det var litt småting som måtte gjøres. Dette blir rart. Og det kommer til å være litt vondt. Masse lyder og lys der inne, men ikke fra mamma.. Da jeg var der inne i går fikk jeg en skikkelig nedtur. Hun er så tilstede i meg, samtidig som hun er så langt borte. Jeg tror det er en del av hjernen som har forstått, mens en annen del hele tiden tror at hun fortsatt er her. For jeg har henne så ofte med i planene. Du vet, hvis du ser for deg noe. For eksempel hvordan sommeren skal bli. Ute i hagen, grilling... Da er hun en del av den planen, det "bildet" jeg ser for meg. Så må jeg virkelighetsorientere meg, og minne meg selv på at hun ikke lenger er en del av dette livet... Og det er så vanskelig, for det er jo ingenting som er mer naturlig for meg enn å regne med henne i mine planer.. 

Nei, nå bare ruller jeg inn og avslutter. For nå ble det bare leit.

Tar en treningsøkt og bygger opp ny energi. Ny dag, nye muligheter! :-)

Ha en fortsatt god helg!

Klem, Lena.

vims..

Tankespinneri og rotehuè! 

Jeg går rundt meg selv for tiden. Glemmer og roter, vimser og tuller..

Og alt tar SÅ lang tid!! 

Noen som kjenner seg igjen? 

Hva tankene dreier seg om kan variere veldig. Alt fra praktiske gjøremål til meningen med livet.. Men i sånne perioder er jeg utrolig lite effektiv. Og veldig dårlig på å tilpasse tiden.

Hadde fri i dag, og mange planer for hva dagen skulle brukes til. Men fikk lite gjort. Og da middagsgjestene kom kl. 16.30, var ikke middagen klar..

For meg er dette ikke helt typisk. Jeg pleier å ha kontroll, oversikt og orden. Men når det har skjedd så mye, og energien er litt borte, og tankene stadig vandrer.. Da er det kanskje lov til å ikke ha alt under kontroll?? Håper det snart går over! :-)

Jeg har veldig vanskelig for å svare på det spørsmålet mange stiller meg nå for tiden: Hvordan går det med deg? Vet ikke... Bra, egentlig.. Bra med barna, med mannen, med familien, med jobben, med venner. Jeg er privilegert og heldig. Jeg har det trygt og godt. Så da har jeg det vel bra? -Ja. Men om jeg fortsatt er lei meg? -Ja. Om jeg fortsatt tenker mye på mamma? -Ja. Om det fortsatt føles tomt? -Ja, VELDIG tomt...

Jeg begynte å skrive dagbok. Har den i nattbordsskuffen min og tenkte at jeg skulle skrive ned tanker og følelser når de strømmet på. Men det har ikke blitt noe av. Har skrevet en gang, som et brev til mamma. Men så ble den liggende. Det er lettere her. Har liksom funnet en form som funker. Og det føles bedre etterpå, når jeg har fått "skrevet av meg". Holder meg heller til det.

Nå har vi bestilt tur til Filippinene til sommeren! Og i april skal jeg til Frankfurt med jobben! Det hjelper godt på humøret å ha sånne ting å glede seg til. Og det skal bli godt å komme seg vekk, når den tid kommer :-) 

Skulle gjerne ha reist vekk nå, snarest, og. Bare en jentetur eller lignende. Hadde nok gjort godt!! Men det er de pengene.. Og april er jo ikke så langt unna da :-) Det GLEDES :-)

Den viktigste "medisinen" jeg har hatt i denne perioden, har faktisk vært treningen. Jeg har nok til tider blitt vel fokusert på, og opphengt i, at jeg MÅ trene. Helst hver dag. Men det har vært så GODT! Tror det nesten har "reddet" meg fra å gå under noen dager.. Og det må jo egentlig bare være bra det- å trene mener jeg. Fremfor lykkepiller og psykolog. For jeg mistenker at det lett kunne båret den veien med meg i stedet. Kanskje ikke fullt så ille, men jeg har sett temmelig mørkt på livet mange dager. Og kjent at lyset i tunnelen har vært skremmende langt borte.. Så har jeg tatt en løpetur- og vips- mange hakk bedre i både form og humør! :-)

Nå er det tid for legging av to små gutter. Og så skal jeg jammen legge meg selv og! Klokken er snart 20, og jeg håper å være i seng innen 21.. Trenger å ta igjen litt søvn :-)

God natt klem fra Lena.