Etterpå...

Det har gått en måned nå. En måned siden mamma gikk bort. Hva skal jeg føle nå? Skal det være "over" nå? Er alt lettere og bedre? Forventes det av meg at jeg skal ha "lagt dette bak meg"? 

Det er vanskelig å vite hva jeg burde føle, eller "skal" føle. Alle takler dette forskjellig. Men det er selvsagt sant at man kommer seg videre. Det er klart det blir litt lettere. Så kommer en ekkel bølge, en jeg ikke forutser, og skyller meg over ende igjen. Da tar det tid å reise seg opp. Men det går litt lettere for hver gang.

Forrige uke skjedde det tydeligvis noe med tankene og følelsene, som jeg ikke styrte over. Da raste alt litt på ny. Det har nok noe å gjøre med at det har gått litt tid, og at jeg forstår mer og mer at dette er virkelig, at det er for alltid. Tror ikke det har "gått helt inn" før nå. Hulket meg i søvn her om dagen. Kvelden etterpå kom Jonatan (8 år) gråtende opp etter leggetid (han hadde ikke hørt meg kvelden før, garantert). Da fikk ikke han sove- -Jeg klarer ikke å sove, for jeg tenker sånn på mormor!

Hva trøster jeg med da?? Vi bare lå lenge i vår seng. Han gråt og gråt. Jeg prøvde meg på "tenk på alle de flotte tingene du og mormor fikk gjøre sammen", men som han sa: - Da føles det bare enda verre.. Til slutt sovnet han på armen min, og dagen etterpå hadde han det mye bedre.

Pelle (6 år) har stilt utrolig mange spørsmål om døden i det siste. Han har ikke grått så mye. Men blir liksom aldri helt ferdig med å stille spørsmål. Prøver vel å forstå. Lurer på hvor mormor er nå. Hva skjer med oss? Hva ville mormor blitt hvis hun ble født på ny? Skal vi møte mormor igjen når vi dør?... Godt at han tenker og bearbeider, det virker som han klarer å "prate seg ut av det".

Helgen har vi brukt til å rydde ut av mammas hus. Tømt skuffer og skap. Det har vært vondt og godt. Mye flotte minner i de skuffene. Hun tok vare på så mye, hun var så fin. System i alle saker, men hadde så mange ting! Jeg har tatt vare på en del ting som minner meg om henne. Og en del ting som kommer til nytte. Hege (min søster) og Atle (min bror) har vært med hele tiden. alle har valgt ut ting vi ville ha med oss videre. Så har øvrig familie hentet sitt. Resten kjørte vi til Fretex i dag. 

Skulle bare ønske jeg kunne spurt henne om hun synes det er riktig, denne måten vi har gjort alt på. Har vi tatt vare på de rette tingene, har vi "forvaltet" det riktig?? Hadde hun spesielle ønsker for alle tingene sine? Huset fikk vi snakket med henne om, det ville hun at vi skulle diskutere før hun gikk bort. Den løsningen hun ønsket seg mest, fikk vi ikke til. men det visste hun om, og aksepterte det fullt ut. Det var ikke økonomisk mulig å få til. Nå blir det sannsynligvis min søster som overtar, og leier ut. Vi får se. Heldigvis diskuterer vi alt oss i mellom, deler så godt, og likt,  som vi kan, og har ikke hatt noen uenigheter enda. Det ville vært det verste vi kunne gjort mot henne!

Vi må bare fortsette med å ta godt vare på hverandre. Det er det viktigste av alt. Og det er det eneste jeg er absolutt, uten fnugg av tvil, bombesikker på at er helt etter mammas ønske: at vi holder sammen, og klarer oss bra! Det var det siste vi lovet henne.

Lena.