Piece by piece..

“Sorg går ikke over, den tar bare en annen form. En sorg ligner på havet. Til å begynne med er bølgene veldig krappe, så kommer dønningene, men det blir aldri mer havblikk".

Bølgene har forsåvidt sluttet å være så krappe nå, men det blåser noen ganger opp enda. Senest nå på mandag...

Jeg hadde bursdag. Det er jo fint. Kjekke gaver fikk jeg og, og kjekke gratulasjoner fra mange flotte mennesker :-) Men dagen var vanskelig.  Selv om jeg er voksen, selv om fødselsdager ikke er så viktige lenger, så ble det så veldig tomt å feire min første bursdag uten mamma. Hun var den som alltid bakte kake til dagen min. Hun var den eneste "sikre" gjesten på selve dagen- andre har mer en sånn "kommer innom i løpet av uken"- innstilling. Men for henne var det viktig å være her på dagen og å ha med gaver med omtanke, selvsagt. Jeg valgte å besøke graven den dagen, det føltes bare mest riktig. Tente lys og satte fine blomster der. 

Jeg forsøker å finne et sted der det føles mest naturlig å prate med henne. Før huset ble tømt, var det mest der jeg følte at hun var "tilstede", men nå vet jeg ikke lenger. På graven, tror jeg. Men jeg er ikke helt komfortabel med å sitte der å prate med henne heller.. Kanskje det blir mer naturlig etterhvert?

Ellers går livet mer og mer over i gamle, vante rutiner. Jeg er fullt tilbake i jobb, har vært det siden nyttår. Guttene har mindre spørsmål og mindre sorg etterhvert, selv om det blusser opp hos de og enda. Og det kan gå litt lengre tid mellom hver gang jeg har mamma i tankene, selv om det fortsatt er flere ganger til dagen. 

"Piece by piece, is how I let go of you"...

Lena.