Et år...

Et år har gått...

Et år, mamma. Et år uten deg. 10.12.2011 gikk du bort. Denne dagen står som et vondt minne. Helt umulig å glemme og fortrenge, altfor vond å huske og hente fram. 

Det føles så rart, og så tomt. At det har gått så lang tid, eller så kort, siden du var her.

Vi handlet julegaver sammen, var på julemarked, pyntet huset ditt. Alt som handlet om juleforberedelser i fjor, var du med på. Jeg vet ikke hvor mye du visste. Visste du at du ikke ville være med oss igjennom julen?  Var det derfor du fikk det så travelt med å få alt klart, slik at vi skulle få en best mulig juletid selv om du ikke var her? Vi visste nok alle at det begynte å bli knapt med tid. Men vi trodde og håpte at du skulle bli med oss gjennom desember. Plutselig ble du så mye dårligere, plutselig mistet vi alt håp, og så ba vi bare om at du skulle slippe taket og få fred. Og så var det over. Så stille, så tomt, så FRYKTELIG vondt. 

Jeg fant fram talen jeg holdt i begravelsen, den begynte slik:

"Kjære mamma.

Jeg har fortsatt mye jeg ville sagt deg. Hvis du bare var her. Men jeg er så utrolig glad for at vi fikk den siste tiden sammen, når vi visste hvilken vei det gikk. For da var det lite som forble usagt.

Jeg fikk sagt til deg, mange, mange ganger at jeg var utrolig glad i deg. Jeg fikk fortalt deg at du hadde vært en fantastisk mamma for meg og mormor for guttene mine. Og jeg fikk vært masse sammen med deg og vist deg at jeg satte enormt stor pris på deg.

Men det er ikke nok. Du er borte og det er altfor tidlig. Vi har snakket om det Atle, Hege og jeg, at det føles så tomt. Det er et stort tomrom etter deg, som ingen kan fylle. Du betydde så mye, for så mange.

Og selv om du var liten, og helst ikke ville synes så godt. Så var du enorm. Du var utrolig, du var fantastisk....".

Nå er det desember igjen, og vi skal forberede og feire uten deg. Og vi er flinke! Vi klarer oss, holder motet oppe og fokuserer på alt som er fint. Du har gitt oss så mange gode tradisjoner og så mye fint som vi vil føre videre. Det er det vi MÅ fokusere på, og det er det vi prøver på. Men dager som denne kan jeg ikke "skru av". Allikevel har også dette vært en god dag, på mange måter.

Vi tre søsken har vært sammen, gått tur, pratet, mimret. Vi var på graven og tente lys og la på en krans, vi besøkte mormor. det har vært fint. 

Guttene mine kjenner ikke datoen, for de er det ikke noe å forholde seg til, så jeg har heller ikke snakket med de om at dette er "et-års-dagen". De får en god desember, og DET er jeg glad for! Mye takket være deg, mamma. Fordi du aldri ville tilgitt meg om jeg ikke gav guttene en fin juletid, og fordi du har lært meg alt om hvordan man kan skape gode opplevelser i denne tiden :-)

Jeg lover at neste desember skal bli enda bedre, men jeg kan aldri love at ikke minnene også vil gjøre vondt. Fordi du skulle vært her, fordi jeg savner deg så utrolig ofte, fordi du betydde så utrolig mye. Et år tar ikke bort smerten, men det hjelper. Tiden leger sår. Jeg er sterkere, jeg tåler mer. Og alt går fremover. Sakte men sikkert...

Klem fra Lena.