Samtalen med Pelle..

Tidlig en lørdags morgen..

Har ikke sovet mye i natt. Det ble en sånn "gruble-natt".  

Typisk når jeg fokuserer på å sove; Nå MÅ jeg sovne, da er det gjort.. :-)

Denne uken har gått ganske bra. Det har ikke vært så mange vonde dager og tanker. Men den der tomhetsfølelsen gir seg ikke med det første.. Det er akkurat som om jeg hele tiden er litt mer sliten enn vanlig, litt mer  følsom, litt mer trøtt og litt mindre glad. 

På tirsdag var guttene og jeg på graven. Skulle egentlig satt ut nye blomster, men alt var jo frosset, slik at de tulipanene jeg satte ut forrige uke, stod fastfrosset i vasen- og var like fine enda.

I bilen etterpå hadde Pelle (6 år) en masse spørsmål:

-Mamma, går det an å fryse i hjel?

-Ja Pelle, det går an.

- Kan vi dø av mange ting?

- Ja, det er mye vi kan dø av. Men de aller fleste dør av at de er veldig gamle, og at kroppen ikke orker mer. Da er det greit, selv om vi kanskje ikke vil dø, for da har vi levd så lenge og opplevd så mye.

- Ville ikke mormor dø? 

- Nei, hun ville ikke dø. Hun var jo ikke gammel enda. Men så ble hun jo så syk, da kunne vi ikke gjøre noe mer. Da visste hun at hun kom til å dø.

- Kunne vi ikke gitt mormor mer medisin, så slapp hun å dø?

- Vi kunne ikke det. Når kroppen har blitt så syk, hjelper det ikke med medisin lenger.

- Var mormor redd for å dø?

- Nei, hun sa at hun ikke var redd. Hun visste jo at det skulle skje. Men hun var redd for hvordan vi skulle ha det etterpå, siden hun visste at vi kom til å bli så leie oss. 

-Mamma, har du ingen mamma nå?

- Nei, jeg har ikke det.

- Mamma, du kan jo bare late som om du har en mamma.

- Det tror jeg ikke jeg klarer, lille venn.............

Piece by piece..

“Sorg går ikke over, den tar bare en annen form. En sorg ligner på havet. Til å begynne med er bølgene veldig krappe, så kommer dønningene, men det blir aldri mer havblikk".

Bølgene har forsåvidt sluttet å være så krappe nå, men det blåser noen ganger opp enda. Senest nå på mandag...

Jeg hadde bursdag. Det er jo fint. Kjekke gaver fikk jeg og, og kjekke gratulasjoner fra mange flotte mennesker :-) Men dagen var vanskelig.  Selv om jeg er voksen, selv om fødselsdager ikke er så viktige lenger, så ble det så veldig tomt å feire min første bursdag uten mamma. Hun var den som alltid bakte kake til dagen min. Hun var den eneste "sikre" gjesten på selve dagen- andre har mer en sånn "kommer innom i løpet av uken"- innstilling. Men for henne var det viktig å være her på dagen og å ha med gaver med omtanke, selvsagt. Jeg valgte å besøke graven den dagen, det føltes bare mest riktig. Tente lys og satte fine blomster der. 

Jeg forsøker å finne et sted der det føles mest naturlig å prate med henne. Før huset ble tømt, var det mest der jeg følte at hun var "tilstede", men nå vet jeg ikke lenger. På graven, tror jeg. Men jeg er ikke helt komfortabel med å sitte der å prate med henne heller.. Kanskje det blir mer naturlig etterhvert?

Ellers går livet mer og mer over i gamle, vante rutiner. Jeg er fullt tilbake i jobb, har vært det siden nyttår. Guttene har mindre spørsmål og mindre sorg etterhvert, selv om det blusser opp hos de og enda. Og det kan gå litt lengre tid mellom hver gang jeg har mamma i tankene, selv om det fortsatt er flere ganger til dagen. 

"Piece by piece, is how I let go of you"...

Lena.

Etterpå...

Det har gått en måned nå. En måned siden mamma gikk bort. Hva skal jeg føle nå? Skal det være "over" nå? Er alt lettere og bedre? Forventes det av meg at jeg skal ha "lagt dette bak meg"? 

Det er vanskelig å vite hva jeg burde føle, eller "skal" føle. Alle takler dette forskjellig. Men det er selvsagt sant at man kommer seg videre. Det er klart det blir litt lettere. Så kommer en ekkel bølge, en jeg ikke forutser, og skyller meg over ende igjen. Da tar det tid å reise seg opp. Men det går litt lettere for hver gang.

Forrige uke skjedde det tydeligvis noe med tankene og følelsene, som jeg ikke styrte over. Da raste alt litt på ny. Det har nok noe å gjøre med at det har gått litt tid, og at jeg forstår mer og mer at dette er virkelig, at det er for alltid. Tror ikke det har "gått helt inn" før nå. Hulket meg i søvn her om dagen. Kvelden etterpå kom Jonatan (8 år) gråtende opp etter leggetid (han hadde ikke hørt meg kvelden før, garantert). Da fikk ikke han sove- -Jeg klarer ikke å sove, for jeg tenker sånn på mormor!

Hva trøster jeg med da?? Vi bare lå lenge i vår seng. Han gråt og gråt. Jeg prøvde meg på "tenk på alle de flotte tingene du og mormor fikk gjøre sammen", men som han sa: - Da føles det bare enda verre.. Til slutt sovnet han på armen min, og dagen etterpå hadde han det mye bedre.

Pelle (6 år) har stilt utrolig mange spørsmål om døden i det siste. Han har ikke grått så mye. Men blir liksom aldri helt ferdig med å stille spørsmål. Prøver vel å forstå. Lurer på hvor mormor er nå. Hva skjer med oss? Hva ville mormor blitt hvis hun ble født på ny? Skal vi møte mormor igjen når vi dør?... Godt at han tenker og bearbeider, det virker som han klarer å "prate seg ut av det".

Helgen har vi brukt til å rydde ut av mammas hus. Tømt skuffer og skap. Det har vært vondt og godt. Mye flotte minner i de skuffene. Hun tok vare på så mye, hun var så fin. System i alle saker, men hadde så mange ting! Jeg har tatt vare på en del ting som minner meg om henne. Og en del ting som kommer til nytte. Hege (min søster) og Atle (min bror) har vært med hele tiden. alle har valgt ut ting vi ville ha med oss videre. Så har øvrig familie hentet sitt. Resten kjørte vi til Fretex i dag. 

Skulle bare ønske jeg kunne spurt henne om hun synes det er riktig, denne måten vi har gjort alt på. Har vi tatt vare på de rette tingene, har vi "forvaltet" det riktig?? Hadde hun spesielle ønsker for alle tingene sine? Huset fikk vi snakket med henne om, det ville hun at vi skulle diskutere før hun gikk bort. Den løsningen hun ønsket seg mest, fikk vi ikke til. men det visste hun om, og aksepterte det fullt ut. Det var ikke økonomisk mulig å få til. Nå blir det sannsynligvis min søster som overtar, og leier ut. Vi får se. Heldigvis diskuterer vi alt oss i mellom, deler så godt, og likt,  som vi kan, og har ikke hatt noen uenigheter enda. Det ville vært det verste vi kunne gjort mot henne!

Vi må bare fortsette med å ta godt vare på hverandre. Det er det viktigste av alt. Og det er det eneste jeg er absolutt, uten fnugg av tvil, bombesikker på at er helt etter mammas ønske: at vi holder sammen, og klarer oss bra! Det var det siste vi lovet henne.

Lena.

Et lite dikt...

Kan noen vise meg mening. 

Kan noen gi meg et svar.

På hvorfor et menneske blir tatt bort,

bort fra det livet vi har.

Du fikk ikke tid til å bli gammel og grå,

du hadde enda drømmer og mange veier å gå.

Jeg ser ikke alltid den trøsten, som mange mener er her.

Jeg leter etter noe som hjelper,

eller tegn på at du er nær.

Mitt savn etter deg vil alltid være stort,

det er fortsatt så mye vi skulle ha gjort.

Men livet må gå videre for oss som er igjen.

Farvel til deg for alltid, min mamma og min venn.