Tørker støv av bloggen...

Så rart.. Jeg ser at sist jeg skrev, var i mars i år. Så ble det full stopp. Og det jeg leser ser så "gammelt" ut.. Mye forandrer seg på kort tid.. 

Jeg kjenner at jeg trenger å "tømme hodet" litt. Mest for min egen del. Og så kom jeg på bloggen- kanskje den fungerer ennå? Jepp, den var ikke stengt av selv om den ikke hadde vært i bruk på lenge.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg deler dette med andre, det er jo ganske privat. Men det er litt godt å vite at andre vet, uten at jeg behøver å si så mye...?

Siden sist, har mamma havnet på sykehus. Hun har fått kreften tilbake. Hun var alvorlig syk for ca. 5 år siden. Kreft i bukspyttkjertelen. Men etter operasjonen gikk det bra! Allikevel har helsen hele tiden vært redusert. Hun har vært mye "vond" i kroppen og blitt mye fortere sliten enn før. For snart en måned siden tok jeg henne med til legevakten; nok er nok. Da fant jeg henne liggende og vri seg i smerter, etter 1 måned med veldig redusert helse og mye smerter. Hun mente hun burde klare seg litt til før vi gjorde noe. Legen hadde bare sykemeldt henne og bestilt røntgen som hun skulle til om noen dager. De snakket om en skive-forskyvning i ryggen... 

Heldigvis tok de oss på alvor på legevakten, og sendte oss rett til akuttmottaket på sykehuset. Hun ble innlagt, og etter få dager kom meldingen; kreften var tilbake. Og etter massevis av prøver og røntgenbilder etc. viste det seg at det var kreft i hele leveren og at det hadde spredd seg inn i buken. Operasjon er ikke aktuelt. Ingen behandling er aktuell. Men nå er hun i gang med cellegift, for å forsøke å "bremse" prosessen- for det har gått utrolig fort... Og så kan cellegiften hjelpe på smertene. Ellers er det bare ventetid igjen..

Mamma har vært den mest optimistiske av oss alle. Hun har holdt humøret oppe, vært så takknemlig for hvor godt de har ivaretatt henne på sykehuset. Vært så glad for alle som kommer på besøk.

Jeg har vært helt på randen... Ble sykemeldt i to uker. Hodepine, konstant, en del oppkast. Mye tårer, uten at jeg hadde kontroll på når tårene kom.. Og veldig dårlig søvn.

Vi bor jo i samme hus, mamma og vi (tomanns bolig). Og mine barn er hennes eneste barnebarn. Jonatan (8 år) er mormors aller beste venn. De to har et helt spesielt forhold. Og mamma er bare 55 år, snill som dagen er lang og hun er MAMMAEN MIN.

I helgen var vi på hyttetur. Tar sjansen på å gjøre andre ting innimellom. Er på sykehuset nesten hver dag. Og min bror har vært oppe hos henne i helgen. Så min søster, kjæresten, familien min og jeg dro på hyttetur. Klarte faktisk å koble av, slappe av, nyte helgen.

Men på vei hjem fra hytten i går, kjørte vi innom sykehuset. Og da var mamma så fryktelig redusert. Hun så mye verre ut enn hun har gjort på lenge. Orket nesten ikke å hilse på oss. Ville bare sove og hadde hatt en vond helg. Da raste liksom alt sammen på nytt. For det gjorde meg så smertelig klar over hvor fort det går. Jeg aner ikke hvor mye tid vi har igjen. Og det er så vanskelig og vondt. Hun er så fryktelig tynn og redusert. Føler det nesten som hun er et skjørt, lite barn. Jeg har bare lyst til å være sammen med henne og ta vare på henne. Men vet ikke hva som er det beste.  Kanskje har vi mange måneder på oss, det aner jeg ikke. Og det kan heller ikke legene si, for det er så forskjellig for alle. Men bare den følelsen av å gå sånn, og vente på at det skal ta slutt, at vi skal miste henne snart. Det er ganske fortærende. Og hvordan må det vel ikke føles for henne!?

Huff :-(( Dette ble en lei blogg. Tårene renner og jeg er lei av å være lei. Men nå skal jeg ut på tur. Frisk luft! :-) Så skal jeg på sykehuset. Og da håper jeg hun har en bedre dag enn hun hadde i går, så vi får litt kvalitetstid sammen :-)

Ha en fin mandag!

Lena.